Fra 1500 til slutten av 1700-tallet var Vest-Europa
knutepunktet i et globalt nettverk. Dette førte til det vi kaller for
oversjøiske ekspansjoner. I første omgang tok dette form som oppdagelser og
erobring av nye landområder. Etter hvert ble økonomiske interesser det
viktigste. Erobringene ble så avløst av kjøpmenn og deres handelsinteresser.
Motivasjonen bak de oversjøiske ekspansjonene var i hovedsak
grunnet økonomiske formål, samt finne sjøveien til Asia. Europeerne ønsket å
finne verdier i form av gull, sølv og edle metall. Grunnen til de ønsket å
finne sjøveien til Asia var fordi der fantes det krydder og silke. Dette var
varer som kunne selger dyrt på det europeiske markedet.
Selv om Vest-Europa var knutepunktet i det globale
nettverket, var det ikke de alene som satte premissa og vilkårene i den
omfattende handelen. Afrika tilpasset samfunnet etter den europeiske
etterspørselen. I Asia skjedde handelen for det meste på deres samfunns vilkår.
I Amerika derimot ble store deler av den opprinnelige befolkningen utryddet,
for så at nye samfunnet ble dannet på europeerne sine premisser.
Afrika
Ettersom Afrika er nærmeste nabokontinent til Europa hadde
de to kontinentene lenge hatt god kontakt. I antikken lå de nordlige delene av
Afrika under der romerske riket. Fra 700-tallet til 1200-tallet var dagens
Spania og Portugal under maurernes kontroll.
På 1400-tallet tok Portugal initiativ til sjøreiser nedover
mot de sørlige delene av Afrika. Motivasjonen var å finne verdier som kunne øke
rikdommen til det portugisiske rike. Etter hvert ble også slaver en viktig
vare. Det var også en motivasjon i å finne en alternativ sjøvei til Asia, hvor
silke og krydder var varene de i hovedsak var ute etter. I samtiden var det
osamene som hadde kontroll over handelen med Asia, men da gjennom Midtøsten.
Langs den afrikanske kysten fant ikke Portugiserne krydderet
de var på utkikk etter. De kom derimot i kontakt med et afrikansk marked som
solgte gull. Også på østsiden av Afrika fant portugiserne et marked for gull.
Dette skulle bli to sentrale marked de neste hundreårene. Ikke bare for
Portugal og deres handel med Afrika, men også for handelen i Asia for andre
europeiske land.
I hovedsak var det langs Afrikakysten handelen foregikk, i
egne handelsfort. Handel innover i på det afrikanske kontinentet skjedde
gjennom lokale mellommenn. Grunnen til dette var at sykdommer, klima og
naturforholdene gjorde europeerne dårlig egnet til å overleve innover i
kontinentet. En europeer sa: «Innlandet er vaktet av en engel med et flammende
sverd av sykdommer». Sykdommer var også et utbredt problem for europeerne langt
kysten. I hovedsak var det malaria som gjorde at dødstallene var høye.
For historikere har det vært vanskelig å orientere seg å
rede på de afrikanske samfunnene og den afrikanske historien. Grunnen til dette
er delvis at det finnes få skriftlige kilder, og at de få som er funnet er
skrevet av europeere. Derfor må alternative kilder bli tatt i bruk for å forstå
hvordan Afrika var i fortiden. Et stort problem med å forstå seg på Afrika i
fortiden, er at det er såpass annerledes enn Europa. Dette har resultert i at
de afrikanske samfunnene har blitt fremstilt som meget primitive.
Europeernes handel med Afrika hadde liten direkte virkning.
De var få, og holdt seg stort sett langs kysten. Likevel fikk den europeiske
etterspørselen mye å si. Ettersom det var mellommenn i handelen mellom Afrika
og Europa ble samfunnene som kontrollerte områder med handelsruter mektige.
Tidligere hadde det vært mange allsidige samfunn, som stod relativt likt i
maktbalanse. Grunnet handelen med Europa ble derimot denne balansen skeiv. Noen
samfunn vokste seg store og mektige. Dette resulterte i at de mindre folk i de
mindre mektige samfunnene ble tatt og solgt som slaver. Mange samfunn brøt også
sammen.
Kontakten mellom
kontinentene
De oversjøiske ekspansjonene førte til at de ulike
kontinentene knyttet seg sammen i nettverk av handel, samt annen kontakt. En av
flere konsekvenser av dette var utvekslingen av planter. Fra Sør-Amerika kom
potet og søtpotet. Den spredde seg både i Kina og Europa. For mange ble dette
en erstatter for korn, da den avga mer energi.
Fra Midtøsten kom sukkerplaten, kaffebønner fra Etiopia, og
tobakk fra Amerika. Alle disse råvarene ble tatt og tilpasset til nye områder
over hele verden. Alt grunnet de oversjøiske ekspansjonene og handelsnettverkene
de førte til.
